Farsdag

Ja da er begge guttene dratt til ferdene sine for å feire farsdagen.

Kjenner det er litt vedmodigt å sitte her åleine å tenke på at eg hadde slikt håp om at i år skulle min kjære få oppleve det å feire farsdag. Han snakker ikke så mye om det, men da vi var i syden fortalte han meg at han hadde gått fra det å tro at han allder skulle få bli far til det og nå ha eit håp om det kanskje lar seg gjøre. Han fyller snart 40, han mistet foreldrene sine da han var 12 og 13 år og ikkje minst har han opplevd at vi har fått posetiv test men mistet den lille.

Akuratt nå føler eg at farsdag er noko drit. Er sjølvsagt glad på mine barns veiner, men hjerte mitt gråter slik for min kjære.

Eg husker så utruleg godt den dagen vi fikk den grusomme beskjeden om at hjertet til den lill ikkje slo lenger. Eg såg utrykket i min kjæres øyner, han ville vere tapper for min skyld, men han var så ubeskriveleg lei seg. Eg gråt og eg gråt, og nå i etter tid når eg tenker tilbake så husker eg at eg gråt mest fordi eg var så utruleg lei meg på min kjæres veiner.

Eg har i alle år skrevet dagok om mine prøveperioder og når eg i dag tar frem den dagboken og leser avsnitten om den dagen vi mistet å lar han ei tår trille. Det får meg til å forstå at dette med å bli far er noe han ønsker veldig sterkt....og ord trenger ikkje bli sagt.