En liten engel blir født

I kveld har det skjedd det som er alle gravides damers mareritt, min gode venn, tanten til min kjære minstemann mistet sitt ufødte barn. 4 dager før julaften og 14 dager fra termien sluttet den lilles hjerte å slå :( Fra å kjenne den lille sparke og turne rundt i magen vart det i dag stilt, altfor stilt. Jormoren lette og lette, men fant ingen hjerteaktivitet. På sykehuset det bar og der vart det konstantert at den lille ikke levde lenger....og nå min venn du ligger på sykehuset for å føde din lille engel.

Mange mange tanke raser rundt i hode mitt. Har gledet meg slik på hennes vegner. Det lille barnet var ventet dagen før min yngstemann har bursdag og vi snakket om hvor koselegt det hadde vært om den kom på samme dag som han. Vanskelig og forklare minsten at den lille har forlatt oss og kommer ikke til verden slik vi trodde.

Har grått mange tårer i kveld, tårer for min venn og tårer for den tiden vi gjikk igjenom nesten det samme. Minnene kommer så sterkt tilbake. Selv om vi ikke var mer en 11 uker på vei så var dette noe av det værste eg har opplevd.

Våknet grytidlig om morningen og hadde en veldig dårlig magefølelse på at dette ikke kom til å gå bra. Vekket min kjære og sa at eg ikke følte meg så bra. Stod opp og gjekk på do, der kom det allder så lite blod og frykten steg enda mer. Kom oss til legen som bestemte seg for å sende oss videre til sentralsykehuset som kunne ta ultralyd og prøve å roe bekymringene mine. Husker vi satt og snakket på veien til sykehuset at når alt var over og vi kunne puste lettet ut skulle vi spandere på oss en bedre middag.... lite visste vi da hva som ventet oss.

På sykehuset kom vi fort til og eg husker at gynekologen sa med det samme at blodet hadde stoppet opp og at det såg fint ut. Så var det hjerteaktiviteten, hun lette og lette og eg såg utrykket i ansiktet hennes at hun var litt frustrert. Så kom ordene eg knapt husker, men eg vet hun sa de....eg kan ikke finne noe hjerteaktivitet. Hun sa hun ville tilkalle en annen gynekolog bare for å vere sikker på at hun hadde sett rett. En eldre mann kom og han lette ilag med henne og sa de samme grusomme ordene....dessverre her er det ingen hjerteaktivitet. Dame gynekologen mente fosteret hadde dødd for ei uke siden, mens herre gynekologen mente at det var nesten 14 dager siden. Uansett så følte de at kroppen min hadde vanskligheter med å kvitte seg med fosteret selv så det vart bestemt utskrapning med det samme.

Husker ikke så mye resten av den dagen, bare at vi gråt og gråt og var helt knust.

Da eg våknet opp av narkosen og alt var over så kjende eg bare en slags forferdeleg tomhet. Da eg kom hjem samme kveld kjende eg savnet etter det å vere gravid. Alt virket så uvirkeleg og så fjernt. Alle drømmene vi hadde for den lille var nå knust. Følte at eg ikke lenger hadde noe å se frem til. Takket være mine kjære kjære gode mann så klarde vi å komme oss igjennom dette. Vi har stått sammen og vi har komme enda mer styrket utav sorgen.

Men nå når dette skjer med min gode venninne så kommer minnene veldig sterkt tilbake og tårene sitter veldig løst.

Unner ingen denne smerten, den er så grusomt at det ikke finnes ord.